Nerver på utsiden

Som mange vet nærmer vi oss slutten på Selmas behandlingsprotokoll. Forhåpentligvis skal siste cellegift gis søndagkveld. Og Selma skal igjennom det vi håper er siste benmargsprøve på mandag. Da har det gått 2,5 år siden hun fikk diagnosen akutt leukemi. 

Vi har lagt bak oss noen lange år med påkjenninger jeg ikke på forhånd kunne trodd jeg noen sinne ville taklet. Det eneste jeg kan si med sikkerhet er at jeg og vi har taklet veien hit så godt vi har kunnet. Tommy og jeg har håndtert ting helt forskjellig. Og i en slik situasjon tror jeg det eneste man kan si sikkert er at så lenge vi er forskjellige individer vil vi håndtere kriser helt ulikt. Noen ganger er det fryktelig vanskelig å akseptere at man reagerer helt forskjellig, men man må bare prøve å gi hverandre lov til å være seg selv. Høres lett ut, ikke sant?!

Tiden som har gått har vært ekstremt krevende for oss som familie, par, venninne/venn, datter, sønn søster, bror, tante, onkel, ansatt og i alle andre relasjoner i livet. Man gjør så godt man kan og henger med til en viss grad. Og for min egen del har det vanskeligste vært å si stopp. Jeg vil være den beste jeg kan i alle relasjoner, men så oppdager man istedet at man kanskje kommer til kort overalt. Og det man sitter igjen med er dårlig samvittighet for alle rundt seg. Kapasiteten min er forlengst sprengt og det er vanskelig å innse. Jeg er sliten. Men nok om det...

Mandag blir en merkedag for oss. Den skal si oss noe om veien vår videre. Frykten og spenningen er altoppslukende. Dette er en vanskelig tid. Tidlig i forløpet trodde jeg at jeg ville glede meg til siste dag av behandlingen. Slik er det ikke. Det er nå vi skal få svar på om alt Selma har vært igjennom i 2,5 år har virket slik vi håpet det ville. Og om det har det, vil kreften også holde seg unna i tiden fremover og ikke komme tilbake?.. 

Mange som hører at vi nå nærmer oss slutten sier til oss at " Det må jo være deilig å være ferdig!" eller " Åh, så kort tid igjen, da må dere jo glede dere veldig!". Nei, det er ikke slik det føles. Gleden klarer jeg ikke å kjenne, for frykten overskygger alt. Det føles egentlig bare som at det er nå det begynner liksom. Det er nok kanskje litt vanskelig å forstå, men sånn er det for oss.

Jeg håper at etter narkosen på mandag er det eneste Selma trenger å grue seg til fremover blodprøvekontroller med jevne mellomrom. Men jeg tør ikke å ta noen ting for gitt. Det blir ingen spretting av champagnekorker ved gode prøvesvar på mandag og tirsdag, men vi fortsetter nok å bite tennene sammen og håper at en gang i tiden som kommer vil kanskje skuldrene kunne falle litt lenger ned. Frykten for å miste sitt barn slipper aldri lett.. desverre..

Det ble noen hjertesukk fra meg i kveld, men jeg hadde behov for å skrive litt og forklare litt.

Ha en fin kveld alle sammen og tusen takk til alle dere som følger med oss og som bryr seg om Selma og oss.

 

Klem fra Marita

2 kommentarer

Ida Werpen

27.01.2016 kl.08:32

❤️❤️❤️

28.01.2016 kl.10:13

Sterkt å lese.Lykke til videre.

Skriv en ny kommentar

hits